Malekurs

I ein maaned har Björga, Ragnhild og eg gaatt paa malekurs. Det er oljemaling det gaar i, og det er ikkje akkurat lett. Her er vi paa förste time. Vi skal lage et naturbilde. Eg kan love at det blei endel syting undervegs, men kjekt var det. Og sia vi fekk tett oppfölging og mykje hjelp blei ikkje resultatet saa daarlig som vi frykta...






Litt smaaskeptisk..










Dette blei resultatet, en alvorlig grönn himmel etter mi meining, men for aa vere mitt förste maleri, er eg godt nögd.






















Det andre bildet skulle bli en damerygg. Arbeidet under dette bildet var meir prega av konsentrasjon og kunstpausar.
<-- mitt bilde etter förste time.


Ragnhilda malte en nydelig rygg..


















Og her er det ferdige resultatet. Synd det er saa gruelig dyrt med malekurs i Norge! Det her var dritgöy :)

Möblar til folket!

Med hjelp fra mi kjaere bestemor i Koppen som har sendt pengar, har vi i prosjektet bestemt oss for aa hjelpe noken familiar med litt möblar.

Dei som har minst og som oppförer seg bra (dette gjeld mykje mödrene) faar kanskje en overraskelse paa döra..

Olga er flink til aa prute og forhandle. Her i stol- og bordbutikken paa Canchaen

Mannfolka faar bygge litt för vi tek med oss bordet.

Bord og seks stolar gaar til Sra. Baltazar med sine fire barn, alle gaar i prosjektet. Mannen i huset var ikkje heime. Sra. Baltazar er ei haerlig dame som sel snop paa gata. Det er lenge sidan eg har sett nokon saa gla som daa ho fekk bordet.

I dag har vi kjöpt seng til Silvia. Med skikkelig madrass, tepper, laken og sengeteppe. Det er ingen i familien som har seng. So ho skal dele med lisjesöster til dei blir större. Hernan er ogsaa i prosjektet. I tillegg har dei en bror mellom seg, Freddy, og i prosjektet, men han var ikkje heime.
Det er veldig kjekt aa kunne kjöpe möblar til folk som har saa lite. Men uten hjelp fra bestemor kunne vi ikkje har gjort dette.
So fra alle oss i Chiquicollo; Tusen takk bestemor Judith

Carlita

Carla budde paa barneheimen för, men flytta ut derifra for 4 aar sidan. Ho er den einaste som har flytta ut. Ho budde paa barneheimen fra ho var 4 til 8 aar. No er ho 12.

Hanne, ein journaliststudent bur no ogsaa paa barnheimen for aa lage en dokumentar. Vi var ute og skulle ta nokre bilete daa vi bestemte oss for aa oppsoeke Carla, som vi faktisk fann.

Ho kom springande for aa helse paa naar ho saag at Hanne og Gladis kom koyrande. Men det viste seg at ho var blitt ei veldig sjenert jente. Ho var ikkje blitt noke saerlig större sidan sist, og ho har kun komt seg til 3.klasse. Dei andre jentene som er pa hennar alder paa barneheimen gaar no i 6. eller 7. klasse.

I dette huset bur ho no, med mammaen sin og to mindre soeskena som ho passar stort sett heile dagen mens mora sel skolisser paa markedet. Mora tok ho ut daa ho kom seg av gata. Seinare ville ho sende henne tilbake til barneheimen, men har en först tatt ut ungen sin fra ein barneheim, maa en rett og slett klare aa forsörge ungen sin sjölv. Om det er bedre for Carla aa bu her er vanskelig og seie. Men ho er i alle fall med familien sin.

Her e Gladis. Ei heilt nydelig dame. Som ogsaa er spansklaereren min.

Her er Carla saman med Hanne, Gladis og lillesoester i solnedgangen.

Lillesoester syns det var voldsomt morsomt med besoek.

Her kjem noken bilete fra bydelen dei bur i.

Dette huset er ikkje til salgs.

Dei held paa aa legge inn vatn i dette omraadet. Daa blir det forhaapentligvis lettare aa vaske seg.

Dette omraade veks veldig fort. Folk fraa bygda kjem til Cochabamba i haap om aa finne et bedre liv. Dei havnar i desse forstadane.

Dia del niño

Eg har hatt besoek av familie og kjaereste, so eg har vert litt opptatt i det siste, men her kjem eit lite, kanskje etterlengta innlegg.
Den 19.april(eg. 12.) feira vi Dia del niño med alle ungane i prosjektet. Vi tok dei med til Parque Mariscal de Santa Cruz, en stor park med badebasseng leikepark og i det heile tatt. Ungane var elektiske..

Her e vi i bussen pa veg til parken. Vi skulle egentlig reise i en stor flota, men etter at vi hadde faatt pakka alle ungane og alt utstyret inn i bussen, bestemte den seg for aa kollapse. So her e vi i en vanlig rutebuss.

Vel framme, men litt forsinka, gikk vi igang med noke eg vil kalle nermast 17.mai feiring. Det gikk i sekkeloep, tautrekking, etekonkurranse, ballongleikar og hurramegrundt, eg hadde desverre ikkje tid til aa knipse bilder.. etterpaa var det tid for kake!

Her e Olga og Carla i gang med aa skjere kake. Ungane maa staa pent i kö.

Her e Cesar i full gang med aa konsumere. Ungane satt rundt omkring overalt, gjerne aleine. oppslukt i soetsakene..

Dette er Reina. kake namnam.

Carlito med si kake.

Melissa ete gele.

Etter kake, var det merkelig nok lunsjtid. Kokkene hadde kokt heile formiddagen, og kom med pannene til parken sann i 1 tida. Det var Pollo al horno med stuing og ris. Kjempegodt!




Först i köen er Jamil som her viser saaret sitt som han fekk veka för da han datt oppaa en spiker, som forövrig gjekk nesten gjennom heile handa. Men no er det grodd fint ihop.

Ho som sit heilt til högre heiter Elizabeth, og heng paa kjökkenveggen til Odd og Aslaug. Men daa va ho vel 4-5 aar.

Vi fekk ogsaa mat etterkvart. Her er Elizabeth og Carolina.

Etter at alle hadde faatt plaska litt rundt i bassenget, var det gaveutdelig. Vi feira nemlig ogsaa bursdagen til alle sammen. Moises og Ever e veldig spent paa ka dei faar.

Pennal til alle sammen! Ogsaa med snop og sokkar(!)

Elizabeth er sliten etter en lang dag, men kjekk dag.

Jobb og Aguas Calientes

Her e et lite utvalg av dei som eg jobbar med.

Dette er Gabriel. Han gaar i Kinder - foerskule. Her e han ivrig igang med a skrive ei side med talet 7.
Under er Carla, som er ei av dei bolivianske frivillige, saman med Orlando.

Dette er Cesar. Han klypper bokstavar.



Her er Juan. Det er ein av brodrene til dei tre jentene som for med elva. No er det sju brodre igjen. Med Juan gaar det overraskande bra. Han er veldig smart og klarar seg fint paa skulen. Med mora er det verre. Dei har enda ikkje funne minstejenta. No har det gatt i overkant av ein maaned, so sjansane er smaa. Dei to andre er begravde.



I pausane spelar ungane ofte lotto. I midten sitter Abran som sit i rullestol og som bur hos Olga. Han er fortsatt ganske nervoes og stille. Men eg trur det gaar bedre og bedre. Dei tre smaasoeskena hans trur eg det er verre med. Dei har nok sett alt for mykje i sine foerste aar.



Her e det matpause. Pascuala som sitter bak, har eg jobba mykje med. Eg trur ikkje ungane faar skikkelig forklaring pa koffor ting e som dei er. f.eks: dei laerer at 2x2=4. men ikkje koffor. so naar dei skal rekne ut ka 2x8 er so anakje dei korleis dei skal tenke. Ungane skal rekne store og vanskelige reknestykker uten aa kunne den vesle gangetabellen.. det virkar som at ting ikkje gaar heilt i rekkefolge. Heller ikkje dei bolivianske frivillige ser det viktige i aa kunne den vesle gangetabellen eller automatisere dei enkle reknestykka. so eg jobba mykje med det.. titalssystemet jobbar eg og mykje med ogsaa proevar eg a faa dei til aa sjonne at naar en kan 6+2, saa kan en ogsaa 26+2. Det er mykje rart med opplaeringa, men alt skal jo learast.



Her blir det nye bad! dei har komt godt igang med bygginga og satsar paa aa vere ferdig ilopet av maaneden. kor mykje lenger det blir i boliviansk tid, veit eg ikkje, men vi ser framskritt kvar veke.



Her blir det nytt kjoekken og et nytt klasserom. Det gamle badet og det gamle kjoekkenet skal byggast om til ei leilighet slik at noken kan bu her og passe eigendommen.




Her har vi morgengjengen. Den minste gjengen. Desse er fra kinder til 5.kl. ca 4 til 10 aar. Ungane blir flytta opp en klasse viss dei staar eksamenane paa slutten av aaret. I fjor sto alle sammen i prosjektet. Skuleaaret har nettopp bynt, so vi held fortsatt paa med aa faa tak i boeker til alle. Alt i alt er det 142 barn med i aar. Dei fleste gaar paa skule paa morgenen. men desse gaar paa skule paa ettermiddagen og kjem difor foerst til oss paa morgenen. Denne dagen regna det, so daa kom det litt ferre. bolivianera likakje aa gaa ut naar det regna.





Aguas Calientes

Paa laurdag tok eg, Carolina (fagleg leder i prosjektet) og Elizabeth (frivillig, soester til Carolina) turen til dei varme kjeldene nord for Quillacollo. Vi maatte gaa et stykke for aa komme opp, for vegen var odelagt.. kjeldene ligge oppi en dal inni skogen. fin tur..



Dette er eukalyptustre. Dei e grisehoege. Dei brukar og eukalyptus i dei innvendige bada.



Her e Carolina og Elizabeth ute i naturen. Quillacollo ligge nede i botnen der.



Det va skikkelig varmt og deilig i bassenga. Huda blei kjempemjuk etterpaa. Dei seier at alle minerala helbredar sjuke. Vi moette faktisk ei mor med en unge paa veg ned atte. Som sleit seg opp bakkane for aa kunne bade ungen sin i vatnet...



Her e annlegget. To basseng, et for dei som kan svoemme og et for dei som ikkje kan svoemme. Eg proevde foroevrig aa laere Elizabeth aa svoemme, men det vakje lett.


Her sitte eg og Elizabeth midt oppi fjellet.

Jauda, eg e i live

Her e huset mitt!


Det a bu pa en barneheim har bade sine fordelar og bakdelar. Mest fordelar. Det a bu i Bolivia har vel fleire bakdelar..
Eg va veldig overraska over standarden pa barneheimen og huset som eg skulle bu i. Her inne har eg mitt eget kjokken, bad, stove, hems og soverom med to senga.. og endel sambuera, som eg prova a bli kvitt til stadighet. Her en dag drepte eg en temmelig stor edderkopp som hadde komt seg inn pa badet mitt. Det var som a klemme verdens stoerste kvise... Ellers har eg etterkvart vent meg til a vaske kle for hand(i kaldt vatn) og koke vatn for a drikke, eller vaske opp og kaste dopapir i bossdunken ved sia av og deretter brenne alt bosset. Det e mykje som blir gjort annleis. Og allereie savnar eg a dusje lenge i masse varmt vatn. (her blir vatnet varma opp av straum pa vei til dusjhaudet, som vil seie at viss du brukar meir enn absolutt nodvendig, vil vatnet bli kaldt...) Eg bur rett ved porten(i den gamle vaktmesterboligen) so her staar hundane om natta og kjefta paa alt som bevegar seg utafor porten. Var skremmande dei forste nettene, men no merkar eg det nesten ikkje.


Denne "pyntegjenstanden" av maisblad var det forste som motte meg da eg kom inn i huset. Fiffig..



Her e utsikt inn til byen. Som dokke ser har vi basseng. Som dokke ogsaa ser so e det ikkje heilt reint. Eg hakje brukt det enda... Det e et stykke inn til byen og eg bur ikkje i det tryggaste omradet. men det e trygt her inne, og det er berre 40min a ga til jobben. Laereren min, Gladis, bur her og, so ho gir meg som regel skyss til skulen. Det teke heller ikkje lang tid a komme seg til byen. Viss en tar taxi eller trufitaxi(en bil som gar i bestemte ruter, naar den er full) det absolutt billigaste er a ta bussen, men det er ei melkerute uten like. Utafor porten e det kjukt i laushundar som blir temmelig aggressive nar det blir morkt. Rykta skal og ha det til at dei bite.

Her sitte eg oppe ved bassenget og lese spansk. Ungane har fatt laane kameraet mitt. Det kjem ikkje mykje godt utav det, men dei syns det e kjekt med bilder.

Her e Ariel. Den ivrigaste fotografen. Her teke han bilde av seg sjol..

Eg bur pa landet her ute, blant kaniner og gjess og hons og kalkunar, maisplantar og andre plantar og kattar og hundar og blomster og barn. Riktig sa trivelig.

Her heng klesvasken til tork. Huset bak er huset til Torill. Ho skal starte eit prosjekt i nabolaget som lignar pa det eg jobbar i.

Her er Bjoerg Marit. Ho jobbar som frivillig paa barneheime. Her provar ho aa kambe ut lusa sine. I dette landet har dyra lopper og ungane lus (og gjerne skabb)


Her er Elena. Ei av dei minste jentene paa heimen. Dei er fra fire til sytten, og er tilsaman 26 trur eg. 13 av dei bur med meg, og 13 av dei bur paa andre sida som det heiter. Den andre, nye delen ligg rett rundt svingen. Eg trur ungane har det veldig bra her. Sjolv om en del av dei slit med det faktum at dei er forlatt av sine egne.

Ny blogger på tur i norsk natur

Ja då var min første blogg oppretta. Skal seie eg e spent på om det blir fleire innlegg... dei som kjenne meg veit at det e godt mulig det blir med ditta innlegget. men eg skal no gjere eit ærleg forsøk, so kan dei som vil følge med. Eg er fortsatt i gamlelandet og har no gjort meg ferdig med det for ei stund med en skitur i den lokale lysløypa på Stryn Skisenter. Riktig triveleg i snøkav og godt selskap, mi kjære Alice, som bad meg på kakao og sjokolade i enden av den vel 1km lange løypa.. som forøvrig tok overraskande lang tid grunna dårlege smørekunnskapar.




Sånn ser det altså ut i hokelstegen om dagen... e ikkje so veldi lei meg for at eg skal ut på tur når eg ser ditta bildet. So no har eg klypt meg boliviasveis(litt lenger enn bollesveis) og funne fram reisebuksa! Og ser fram mot å sette mine bein i Cochabamba etter en temmelig skremmelig lang flytur.